"Religionsfriheten under press – erfaringer fra tre trossamfunn" var tittel på en konferanse på Litteraturhuset torsdag 12. juni 2025
Tre trossamfunn rapporterte om sine problemer med religionsfriheten i et felles arrangement på Litteraturhuset torsdag 12. juni 2025
Bahá'í-samfunnet, Ahmadiyya muslimsk trossamfunn og Familieforbundet for verdensfred og enhet rapporterte om forfølgelse i henholdsvis Iran, Pakistan og Japan. Alle er utsatt for forfølgelse i statlig regi.
De anslagsvis 300 000 bahá’íene i Iran blir sosialt ekskludert og behandlet som ikke-borgere. Mellom 600 000 og kanskje så mange som 2 millioner ahmadiyya-muslimer lever under svært lignende forhold i Pakistan. Og kanskje enda mer overraskende er det at 600 000 medlemmer av Familieforbundet, i et demokratisk land som Japan, nå opplever samme sosiale ekskludering som de to andre gjør i sine mer autoritære hjemland.
Kristine Tveit Jordet, menneskerettighetsrådgiver i Stefanusalliansen, var møteleder.
Hun sa:
-Religionsfrihet har egentlig det fulle navnet: ‘tanke-, samvittighets-, religions- og livssynsfrihet’. Det er en grunnleggende menneskerettighet, nedfelt blant annet i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
Hun refererte til artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen:
-Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro og frihet til, enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro i undervisning, i praktisering, i tilbedelse og i etterlevelse.
-I teorien burde dette være situasjonen for alle FNs 193 medlemsland, som alle har signert verdenserklæringen. Men som mange her vet altfor godt, er ikke dette virkeligheten for millioner av mennesker rundt om i verden.
Tveit Jordet sa at hver eneste dag opplever mennesker grove brudd på sine rettigheter – utelukkende fordi de fredelig praktiserer sin tro. Slike brudd kan ta mange former. Mange steder ser staten en annen vei og griper ikke inn når mennesker blir utsatt for overgrep og urett på grunn av sin tro.
-Andre steder er det staten selv som aktivt fremmer diskriminering gjennom lover og praksis – enten ved å begrense rettigheter eller ved direkte forfølgelse av enkeltpersoner eller grupper.
-Hvilke grupper som rammes, varierer fra land til land. Et flertall ett sted kan være et marginalisert mindretall et annet sted. Og i enkelte land er selv det å tilhøre majoriteten ingen garanti for beskyttelse.
-I dag fokuserer vi på tre land og tre trossamfunn, og vi skal få høre konkrete erfaringer fra mennesker og grupper hvis grunnleggende rettigheter er blitt krenket på grunn av deres tro, sa hun.
Første taler var Elnaz Zabihyan, representant fra Bahá’í-samfunnets kontor for samfunnskontakt.
Hun understreket at forfølgelsen av bahá’íene i Iran har dype historiske røtter, helt tilbake til 1800-tallet da Bahá’u’lláh grunnla bahá’í-troen – en tro bygget på enhet, likestilling og harmoni mellom vitenskap og religion. Disse progressive ideene på den tiden ble av religiøse og politiske ledere i Iran oppfattet som en trussel, noe som førte til utbredt motstand.
Zabihyan fortalte at bahá’íene – til tross for deres store sosiale bidrag, som bygging av offentlige bad og opprettelse av skoler som utdannet 10 % av Irans ungdom på 1920-tallet – ble utsatt for systematisk forfølgelse. I 1934 beordret sjahen nedleggelse av alle bahá’í-skoler. Etter den islamske revolusjonen i 1979 ble forfølgelsen ytterligere institusjonalisert og forsterket under Ayatollah Khomeinis regime.
Blant nøkkelhendelser nevnte hun bortføringen og henrettelsen av hele det valgte nasjonale bahá’í-rådet i 1980 og 1981, og offentlig henging av ti bahá’í-kvinner i Shiraz i 1983 – kvinner som fikk tilbud om å leve hvis de frasa seg troen, men som alle nektet. Blant dem var 17 år gamle Mona, som ble tvunget til å se de andre bli hengt før hun selv ble henrettet.
Denne forfølgelsen er både fysisk og psykologisk, og ble senere kodifisert i et regjeringsnotat fra 1991 signert av Irans øverste leder Ayatollah Khamenei. Der ble myndighetene instruert til å hindre bahá’íer fra all sosial og økonomisk fremgang. Dette ble ytterligere forsterket gjennom religiøse fatwaer som erklærer bahá’íer som «urene» og oppfordrer til sosial utstøting.
Resultatet er at tusenvis av bahá’íer har blitt fengslet, henrettet eller tvunget til å flykte. Situasjonen regnes som en av de mest dokumenterte og vedvarende eksemplene på moderne religiøs forfølgelse, rapporterte Zabihyan.
Neste taler var Musawer Shahid, imam i Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn i Oslo, etablert i Oslo i 1957 som det første organiserte muslimske trossamfunnet i Norge.
Han forklarte at Ahmadiyya-samfunnet ble grunnlagt av Mirza Ghulam Ahmad i 1889 i Britisk India, og regner seg som en islamsk bevegelse. De tror Ahmad var den lovede messias og en profet etter Profeten Muhammad (fred være med ham).. Selv om de praktiserer islam og følger Koranen, avviker dette teologisk fra hovedstrømmen i islam som ser på Muhammad som den siste profeten.
I Pakistan har dette ført til systematisk forfølgelse. I 1974 ble ahmadiyyaene offisielt erklært som ikke-muslimer i landets grunnlov. Under general Zia-ul-Haqs Ordinance XX i 1984 ble det forbudt for ahmadiyyaene å praktisere troen sin. De kan ikke kalle seg muslimer, bruke islamske hilsener, kalle sine steder moskéer eller bruke islamske symboler.
Shahid fortalte at selv det å eie et bønneteppe eller å faste under ramadan kan føre til fengsling. Strafferammen kan være opptil tre år, eller i verste fall dødsstraff under blasfemilovene, slik som i § 295-C.
Ahmadiyyaenes religiøse litteratur er forbudt, politiet raider hjem, og mange blir arrestert på svake eller falske grunnlag. Rettssaker blir forsinket, og folk mister friheten i årevis uten dom.
For å stemme i politiske valg må ahmadiyyaer undertegne en erklæring som fordømmer deres grunnlegger – noe de fleste nekter å gjøre, og derfor boikotter de valg for å ikke gå imot sin tro.
Shahid sa at til tross for forfølgelsen holder de fast ved sitt fredelige motto: «Kjærlighet til alle, ikke hat til noen».
Siste taler var Steinar Murud, tidligere leder av Familieforbundet i Norge og nå representant i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Oslo.
Han redegjorde for den alvorlige forfølgelsen Familieforbundet nå opplever i Japan. Det toppet seg etter attentatet mot tidligere statsminister Shinzo Abe 8. juli 2022 – utført av en mann med kommunistiske sympatier og som skyldte på Familieforbundet for sine familiære problemer.
Et venstreorientert advokatnettverk utnyttet situasjonen politisk og organiserte en pressekonferanse bare noen dager etter attentatet der de ensidig kritiserte Familieforbundet og kalte det en antisosial gruppe og krevde dens oppløsning.
Situasjonen ble snudd på hodet. Offeret ble en syndebukk og attentatsmannen fikk sympati og medias ensidige dekning av saken forsterket forfølgelsen.
Statsminister Fumio Kishida ble presset av kommunistpartiet til å erklære oppløsning av Familieforbundet, noe som var umulig uten at noen kriminell handling var begått. Politisk press førte likevel til at Kishida ga etter og godkjente oppløsningsprosessen. Han endret loven og ga den tilbakevirkende kraft.
En granskningskommisjon om Familieforbundet ble opprettet, men kun bestående av fiender av Familieforbundet.
Rådet for religiøse organisasjoner måtte også høres før en eventuell oppløsning. For å få konsensus ble medlemmene oppsøkt enkeltvis og utsatt for et ultimatum.
En lukket rettsak begynte, uten adgang for Familieforbundet. En slik prosess er ifølge grunnloven grunnlovsstridig.
Rettssaken var ferdig i mars 2025 endte med dom om oppløsning. Kina roser dommen og kaller det en milepæl som kan bidra til å «avkultifisere» hele det japanske samfunnet.
Men menneskerettighetsadvokat Patricia Duval kaller dommen en parodi, som om den skulle være skrevet på forhånd og som fullstendig ignorerer alle Familieforbundets argumenter. Murud fortalte at dommen er anket.
Nærmere 40 deltakere fikk høre sterke historier og kunne bidra i en aktiv panelsamtale som styrket bevisstheten omkring religionsfrihet og viktigheten av samarbeid på tvers av trossamfunn.
Foto: Falahud-Din Chugtai, David Toresen
Tekst: Seinar Murud
